Fremgang

Hei dere!

Jeg føler meg bedre. Jeg føler meg på bedringens vei, jeg begynner å bli glad igjen. Det er så etterlengtet! Jeg har virkelig slitt i tiden etter hendelsen, og kjenner at det er deilig å kunne smile igjen. Det er så deilig, og det er så viktig! Jeg føler meg mer som meg selv, og jeg føler at makten han hadde over meg holder på å gå bort. Jeg føler at jeg er i kontroll igjen når det gjelder følelsene mine og egne beslutninger.

Noen dager, timer, minutter er utrolig vanskelige, misforstå meg rett. Jeg sliter enda med sviket. Jeg sliter enda med følelsene, de er faktisk ganske overveldende til tider. Men til tross for alt dette så begynner det å bli bedre. Jeg begynner å kose meg, og å nyte øyeblikk. Jeg begynner å le uten stans og smile av hele mitt hjerte. Jeg kjenner glede igjen, jeg kjenner at jeg har trengt å deppe litt, men ikke for mye..

large-4

Hvordan har jeg kommet meg gjennom dette? Hvordan klarte jeg det? For å være helt ærlig så er jeg ikke en gang sikker på hvordan jeg klarte det. Jeg tok et steg av gangen, ett åndedrett etter et annet. De første dagene låste jeg meg inne på rommet. Jeg gråt. Jeg krøllet meg sammen som en ball og gråt. Jeg ble ufølsom for alle rundt meg. Jeg stengte meg inne i meg selv. Jeg orket ikke tanken på å være glad, jeg orket ikke tanken på nærhet av noen. Jeg orket ingenting. Jeg spiste minimalt, ville ikke forlate sengen. Jeg ville vrenge magen og alt inni den. Jeg ville skrike, jeg ville slå, jeg ville rive meg i håret og gråte helt til kroppen var tom for tårer. Jeg gjorde ingen av disse tingene bortsett fra det siste. Slik holdt jeg på i noen dager helt til jeg innså at nok var nok og jeg begynte å bli litt panisk.

Jeg reiste hjem. Jeg var med venner hver dag. Jeg var sosial til og med når jeg ikke ville det. Jeg var på jentekvelder, båttur, kino, cafebesøk og mye annet. Alt for å holde meg opptatt. Alt for å få tankene over på noe annet. Jeg tok meg ikke så mye tid alene, bare det jeg trengte. For ja jeg er jo enda syk og trenger å høre på kroppen min.

Kroppen min er så klart helt ødelagt etter alle disse dagene. Den er utslitt. Jeg er utslitt. Alle ledd verker. Hode sprenger. Magen vrenger seg. Bena er ømme. Armene er ømme. Alt gjør vondt, og jeg er for trøtt til å bry meg. Jeg kan ikke stoppe. Jeg kan ikke være alene. Ikke helt enda. Jeg trenger bare noen dager til. Noen dager til slik at jeg kan bli meg selv helt igjen. Jeg trenger å le, bare litt til.

large

Selv om det enda gjør vondt så har jeg tilgitt ham. Jeg har tilgitt alt det vonde. Jeg visste jeg kom til å gjøre det, det er bare slik jeg er. Jeg har tilgitt, men ikke glemt. Jeg vil ikke gi noen en ny mulighet til å trenge inn. Jeg skal ikke bli såret igjen. Aldri så dypt at jeg ikke får puste. Det kommer ikke til å skje. Murene er satt opp igjen, og denne gangen mye høyere. Kanskje til og med de har piggtråd på toppen? Hahahah!

Til slutt må jeg fortelle dere mitt hemmelige våpen. Grunnen til at jeg sitter her med litt mer mot. Jeg hadde aldri greid dette alene. Jeg hadde aldri komt meg opp igjen etter et slik svik. Jeg hadde aldri greid noe av dette uten Gud. Han betyr alt. Han ordner opp i alt. Han hjelper meg gjennom hvert skritt på veien, og jeg er så takknemlig. Alle trenger en slik Gud i livet sitt. Kanskje ekstra mye når du går gjennom noe tungt? Aldri glem å si takk for alt du har! Aldri overse en mulighet til å be om hjelp! Han er der for deg alltid, han lytter til deg og hjelper deg. Takk.

large-2

xx

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s