I en annen tid

Hei.

Du vet når du får den meldingen? Den meldingen som ødelegger hele humøret ditt? Den som river deg opp på innsiden. Du blir kvalm. Du får tårer i øynene. Du har lyst å spy, der og da.

Vet dere hva som er verre enn å få den meldingen? Å få den i offentlighet eller når du sitter på sofaen hos en venninne. Dere ser på tv, spiser litt, snakker også sitter du i tillegg å tekster han. Plutselig blir det vanskelig for deg å fokusere på venninnen din. Det blir vanskelig å fokusere på noe annet enn den meldingen. Det trenger ikke en gang å være noe fælt, det er bare det for deg akkurat der og da.

large-7

Det skjedde i dag. Jeg var på besøk. Vi tok en pause fra teoriøving. Tven var på i bakgrunnen. Jeg spiste muffins. Hun spiste ostepopp. Hun tekstet. Jeg tekstet. Vi pratet. Så vibrer telefonen min, jeg ser ned. Jeg leser det som står der. Så vibrerer telefonen min enda en gang, en ny melding som gjør meg enda mer kvalm. Og en til. Og en til. Jeg satt der kvalm, visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg prøvde å fokusere på samtalen, jeg lo på stedene jeg skulle le, men så gikk jeg på badet. Jeg måtte lese meldingen igjen, måtte analysere det. Det var ikke en slem melding. Det var ikke noe sårende. Det var ikke noe frekt i det hele tatt. Det var sannheten på trykk rett foran meg. I en annen tid ville jeg svevd i skyene av den meldingen. I en annen tid ville jeg smilt fra øre til øre i en uke etter på. Men den tiden var ikke i dag. Meldingen som egentlig var søt fikk meg til å måtte innse realiteten av situasjonen. Jeg måtte lese den om og om igjen, for så å slette den. Hvorfor slettet jeg den? Fordi det er enklere for meg å late som det som skjer ikke skjer. Det er enklere å gjemme den sannheten jeg fikk på telefonen og visste langt bort. Det er enklere. Det er mindre sårende. Det trenger ingen bearbeiding. Det kan bare ligge i det bortgjemte hjørnet helt til det bobler over og spiser meg levende. For ja innholdet i den meldingen var søtt, men allikevel så sårt. Det er ikke noe jeg vil tenke på.

large-8

Jeg gikk ut av badet. Hvis hun kom til å spørre om de blanke øynene mine så kom jeg bare til å le det bort med ”grine du aldri når du gjespe elle?”. Klumpen i magen kom til å være der hele kvelden jeg visste det. Den muffinsen var det bare å glemme. Humøret mitt var ikke lengre bra, men jeg smilte for det om. For meldingen eksisterte jo ikke på mobilen min lengre så da var den borte , ikke sant? Ut av syn, ut av sinn.

Men her sitter jeg altså. Jeg skriver det ned. Jeg tenker på det. Jeg vet akkurat hvilken rekkefølge beskjeden kom i. Jeg vet akkurat hvor smileyene var, og hvilke han brukte. Jeg vet akkurat hva jeg svarte. Og jeg vet akkurat hva han svarte. Jeg vet det selv om det er borte. Du kan ikke slette minnene dine.

xx

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s